Jeg satt meg ned ved siden av henne på den slitte, grønne toseteren.
Tenkte på dagen for lenge siden, når var det? Tankene var som alltid tåkete, men i minnene var det blå himmel. Og stille.
«… -»
Jeg lot hendene hvile på fanget og pustet dypt inn. Musikken kom som regel med utpusten. Gikk det tregt, kunne det minne om en form for klassisk. Ambient?
«..det trenger ikke være vondt..»
Gikk det fort, ble det bare støy..
Det gjaldt å finne en balanse, en gyllen hvit linje i midten av de store, svarte hullene. Intetheten er støyende. Tom.
Ingenting fra jorden vår kan leve der.
«Det gjør vondt fordi du elsket ham..»
Sommer. Blå himmel, sol. Fjære og tang.
..eller vinter. En skikkelig mørk, snørik vinter..
«..det gjør vondt fordi du husker ham..»
Jeg har lest et sted, at barnets første latter, er gråt. Smerter som kommer og går med raske små støt, eller annet ubehag. Lengsel?
Kierkegaard satt eller gikk. Lå kan hende og tenkte. Han hadde vel lest noe som lagde gnissinger i toppen.
Kort og rått landet tanken på spørsmålet; er latter egentlig gråt?
«..gode minner. De vil leve med deg.»
De lager ikke slike lengre. Sommre og vintre. Naturen. Oss. Vi er separert. Som et skilsmissebarn. Sinte og redde skaper vi problemer å løse, ting å kritisere, identiteter å besette, roller å mestre.
«…»
Kanskje det er derfor vi har problemer med å finne knagger, som vi kan henge de tause følelsene, minnene og assosiasjonene på. Omgivelsene, selve kulissene i våre erindringer, står på hodet.
«..du kan huske ham med glede óg..»
Ikke rart alt blir feil.