No title

Jeg satt meg ned ved siden av henne på den slitte, grønne toseteren. 
Tenkte på dagen for lenge siden, når var det? Tankene var som alltid tåkete, men i minnene var det blå himmel. Og stille.
«… -»
Jeg lot hendene hvile på fanget og pustet dypt inn. Musikken kom som regel med utpusten. Gikk det tregt, kunne det minne om en form for klassisk. Ambient? 
«..det trenger ikke være vondt..»
Gikk det fort, ble det bare støy..

Det gjaldt å finne en balanse, en gyllen hvit linje i midten av de store, svarte hullene. Intetheten er støyende. Tom.

Ingenting fra jorden vår kan leve der.
«Det gjør vondt fordi du elsket ham..»
Sommer. Blå himmel, sol. Fjære og tang.

..eller vinter. En skikkelig mørk, snørik vinter..
«..det gjør vondt fordi du husker ham..»
Jeg har lest et sted, at barnets første latter, er gråt. Smerter som kommer og går med raske små støt, eller annet ubehag. Lengsel? 

Kierkegaard satt eller gikk. Lå kan hende og tenkte. Han hadde vel lest noe som lagde gnissinger i toppen.

Kort og rått landet tanken på spørsmålet; er latter egentlig gråt?
«..gode minner. De vil leve med deg.»
De lager ikke slike lengre. Sommre og vintre. Naturen. Oss. Vi er separert. Som et skilsmissebarn. Sinte og redde skaper vi problemer å løse, ting å kritisere, identiteter å besette, roller å mestre.

«…»

Kanskje det er derfor vi har problemer med å finne knagger, som vi kan henge de tause følelsene, minnene og assosiasjonene på. Omgivelsene, selve kulissene i våre erindringer, står på hodet.
«..du kan huske ham med glede óg..»
Ikke rart alt blir feil.

Reklamer

Søvnløs i Bergen

Akkurat nå.

Føler jeg meg redd.
Redd for fremtiden
for min rolle i hennes liv.

Hvem er jeg, for henne?
Er jeg et godt forbilde?

I går startet jeg livet på nytt.
Vandret gjennom minner.
Fortrengte og glemte
forvrengte og vonde.

Hun ser opp til meg!
Jeg påvirker henne!

I går så hun meg ikke.
Hun ser meg nå!
I morgen er jeg
hennes minner

*

Pust inn.
Pust ut.
La kroppen hvile
mens hodet rømmer

Søvnløs i Telemark

Jeg har lest at det er bra å skrive.
Ikke nødvendigvis om noe spesielt, bare ord. La pennen flyte over arket.

Eller fingrene over tastene.

Drysse tankene forsiktig over nettet, føle seg frem som en pilegrim i mørket.
De sier man kan oppdage sider ved en selv.
Svar som man gjerne ikke visste man hadde. Alltid hadde hatt.

Jeg vet ikke hvem De er. Jeg bryr meg egentlig ikke.
Det er vel budskapet som er viktig, essensen i teksten.

Jeg har ikke tenkt å være smart.
Ikke late som jeg knuger på tusenvis av dype tanker eller filosofiske absurditeter.
Om jeg kan, skal jeg holde meg milevis unna politisk svada og religiøse undertoner.

Jeg er Grå. Tvers igjennom.
Jeg har ingen utdannelse.
Jeg velger å tro det ikke er derfor,
jeg er slik.

Om det dukker opp metaforer eller feilplasserte fremmedord beklager jeg ikke.

Det har jeg lenger ikke evne til.
Det heller.

Jeg elsker meg selv. Mine feil og mangler gjør meg til den jeg er.
Slik jeg ser det, er denne erkjennelsen et tegn på at man kan gå videre.

Det er det jeg gjør nå.

Jeg åpner en dør.
Et fremmed rom.
Her har jeg ingen plan.
Kun et hvitt ark, og min digitale penn.

jeg har lest at det er bra å koble ut.

Ikke for lenge om gangen, selvsagt.
En liten time her og der, når det passer seg.

Før koblet jeg gjerne ut, flere måneder om gangen.
Telefonen avslått, gardinene omhyggelig lukket, døren låst.

Ikke nå lenger.

Det er et rom, jeg har forlatt.
Men jeg skal alltid huske det.

For det var en viktig lekse der, når ingen lenger prøvde.
Ingen maste.
På sidelinjen sto de ekte, «Quietly Concerned«.
Ventet.

Over tid nå vil jeg benytte meg av denne muligheten, til å kle meg naken.
Det er fremdeles svar jeg må finne.
Svar som venter på å bli funnet.

-Jeg har søvnproblemer.
Ganske sikkert en konsekvens fra mine år i mørket.
Ute av stand til å leve.

Det er ikke like ille som det var, det siste året har bragt med seg en stadig sterkere trang,
til å lære.

Nå lærer jeg døgnrytme.
Så rutiner.

Ligger man i sengen et kvarter uten å sove, står man opp.
Hjernen må assosiere sengen med søvn og da nytter det ikke å ligge og vri på seg.

I morgen tidlig skal jeg slumre En gang.

Jeg har lest at det gir en følelse av kontroll,
mens man våkner av seg den tunge søvnen.